Av DAG HÅKON HELLEVIK

Nå skjedde det til overmål i møte med vår relativt nylig utmeldte manager Marti Cifuentes. Catalaneren kom i krangel med QPRs administrasjon på vårparten i år og endte opp som zoo-bestyrer i en revegård i East Midlands. Da han forlot W12 etter lørdagens forestilling lignet han imidlertid lite på en dyrepasser og mer på en sekk med oppmalt dyrefor.

Julien Stephan gjorde to endringer etter 1-3-fadesen i Middlesboro. Målvaktveteran Ben Hamer, oppegående igjen etter å ha fått nesa skamslått i Blackburn for en måned siden, erstattet en Paul Nardi som ikke hadde hatt sin beste dag på Riverside. Dessuten ble Paul Smyth erstattet av Kader Dembélé.  

Tok kommando
Dette var en kamp hvor QPR hadde kommandoen fra – helt bokstavelig – første minutt. Vi var fortsatt i andre minutt da Kader Dembele tråklet seg langs dødlinja og pirket ballen tilbake mot Amadou Mbengue – som la et hardt innlegg nærmest rett i fjeset på Koki Saito og i mål.

Ballen sneiet nok en forsvarer før den traff en japaner som antakerlig ikke så den i det hele tatt før det smalt. Dembeles jobb på linja var glimrende, Mbengue innlegg var kraftfyllt og Saitos heading preget av flaks, men alle jublet like mye da det veldig plutselig sto 1-0. 

Dominans
At den tidlige ledelsen ikke var et resultat av tilfeldige tilfeldigheter ble tydeligere og tydeligere. QPR fortsatte dominansen og bare unntaksvis tillot gjestene å besøke hjemmelagets forsvarssone. Vingene Saito og Dembéle´ fosset opp sine respektive kanter. Sjansene fortsatte å komme.

En hodeklash etter et meget godt frispark fra Nikolas Madsen, en miss fra 7-8 meter etter et hardt innlegg fra Dembele, en forsvarsblokk på et skudd fra Saito....vi spilte glimrende angrepsfotball og skapte en serie muligheter.

2-0
Så kom 2-0 før vi egentlig hadde rukket å irritere oss så mye over de mulighetene vi ikke hadde scoret på. Danske Madsen la et frispark fra midtbanen diagonalt over hele Leicesters banehalvdel, fra høyre mot venstre. Jimmy Dunne headet tilbake inn i midten, hvor Richard Kone slet seg inn forbi to forsvarere og dundret inn 2-0. Omgangen var litt over halvspilt, og sifrene i målprotokolen var fullt fortjent!

leicester_01.jpg
Foto: QPR FC

Ikke før hadde vi jublet ferdig før en nydelig kombinasjon fra herrene Saito, Norrington-Davies og Burrell åpnet for et behersket skudd fra Démbélé, nede i Leicester-keeperens venstre hjørne. Vi trodde knapt det vi så.

Da klokka tikket mot de 49 minuttene dommeren hadde bestemt at omgangen skulle vare, satt vi der stinne av forventinger og bare gledet oss til at fløyta skulle gå. Da fosset Amadou Mbengue, nærmest som tidtrøyte, oppover høyre kant. Det innlegget vi regnet med skulle avslutte omgangen kom ikke. I stedet kom et distanseskudd fra skarp vinkel i nydelig bue over en hjelpeløs keeper. Ballen landet inne i motsatt nettvegg, og vi som sto på stolene hjemme i stuene landet ikke før langt inne i pausen. 

2. omgang
Plakatene på skjermen i pausen viste 5-0 i skudd på mål og 4-0 i scoringer, en effektivitet vi knapt kan huske å ha sett QPR levere! Skal et lag ha en snøballs sjanse etter å ha blitt så grundig overkjørt i første omgang må de gå i hundre ut fra blokkene ved starten av andre, men Leicester var ikke i nærheten.

QPR holdt trykket oppe og fortsatte dominansen. Vi fortsatte å angripe, om enn ikke like effektivt. Koné hadde et par kvalifiserte sjanser, én gikk over mål og en annen ble reddet av keeper, men poengene vi allerede hadde dypt nede i lomma var aldri truet. 

leicester_03.jpg
En kamp som både spillere og supportere vil leve lenge på. Julenissen leverte i år. Foto: QPR FC

Trøstemål
Så tar selvsagt det førende laget foten litt av gassen mot slutten av en slik kamp, noe vi også så Middlesboro gjøre da de slo oss nesten like klart for en uke siden. Leicester fikk en puslete liten belønning da et innlegg traff den utstrakte armen til innbytter Sam Field. Straffen var greit dømt, om enn ikke like greit utført. Bobby De Cordova-Reid skjøt i stolpen, men returen gikk rett til Silko Thomas så gjestene fikk reduseringen sin likevel.

De første 45 var QPRs årsbeste med klar margin, og fire mål på en omgang må vi et godt stykke tilbake i årgangene for å finne. Det er lite annet å si enn at QPR-laget nå holder et toppnivå som holder playoff-standard med god margin. Problemet er ustabiliteten, det lave bunn-nivået vi har vist på dårlige dager, men det klager vi ikke over på en dag som denne. 

Dette er en kamp vi skal feire, og de som sier at vi skal feire med måte kan bare ha det så godt. Dette skal vi feire så det holder!