Av ATLE HOMB-VESTERÅS
Det var muligens mange som skulle se en helt annen kamp tirsdag kveld, men vi visste jo at den viktigste ble spilt på St. Marys. QPR stilte med det samme laget som hadde hatt stor suksess mot Hull på lørdagen.
Southampton er vel et av ligaens formlag og taper svært sjelden hjemme på sørkysten. Det måtte vel Stephans utvalgte gjøre noe med denne tirsdagskvelden. Ja, og det var jo slik at Ronnie Edwards vendte tilbake. Vi håpet han ville få større suksess denne kvelden enn det han har hatt med Southampton. Han hadde kanskje noe å bevise?
Ronni Edwards hadde nok ønsket seg et annerledes gjensyn med sin tidligere klubb. Foto: QPR FC
Vanskelig å se forskjell på lagene
Da kampen startet, var det litt vanskelig å se forskjell på lagene på TV-skjermen.
Mbuenge rotet med seg ballen framover etter fire minutter og falt innenfor 16-meteren. Reprisen viste at avgjørelsen til dommeren var rett. Godt samarbeid mellom våre stoppere hindret en stor sjanse, og vi så at Edwards pustet lettet ut. Etter ni minutter ble det imidlertid dårlig press fra våre spillere. Azaz skjøt, og ballen var utagbar for Walsh. 1–0. Det var ikke akkurat imponerende press-spill.
Hjemmelaget fortsatte å presse. Manning, en gammel kjenning, la inn, men vi fikk ryddet opp den gangen. Vi fikk et frispark like utenfor kanten av 16-meteren, men det var skikkelig dårlig. Vale måtte ha gjort det bedre der.
Det kommer bedre dager for Joe Walsh. Foto: QPR FC
Madsen ble skadet
Så skjedde det som ikke skulle skje. Madsen tok seg bak til låret. Det var en strekk, og han var dessverre ute.
Katastrofen begynte rett før pause. På en corner ble Walsh stående limt på streken, og det ble 2–0. Jeg tenkte at dette kom til å bli håpløst og skulte mot kampen som de fleste andre så på.
For Walsh ble dette et mareritt. Vi fikk fire i sekken, og begge målene som kom i starten av andre omgang var rene keepertabber. Det var så dårlig at jeg avsluttet referatet mitt etter 62.33. Øynene mine blødde. Jeg gadd jeg ikke mer.
