Av FRODE REKVE

Den finfine seieren over West Brom førte oss opp på en 10.plass på tabellen, og vi var igjen i «play-off diskusjonen». En diskusjon som for øvrig omhandler 16-17 lag store deler av en Championship sesong. Det er tett som hagl, og kampene kommer ikke mindre tett.

Kanskje klok av skade, så endret ikke Stephan like mye som han har for vane i midtukekampene. Clarke-Salter klarer ikke 3 kamper på en uke, så Cook kom inn. Ilias Chair’s skadeomfang er fortsatt ukjent. En sjelden start for super-sub Smyth.
Motstander var Tom Brady’s opphypede Birmingham City, kun målforskjellen skilte lagene på tabellen.
 
Vanskelig å si om det var værforholdene eller juleshopping på Westfield, som gjorde det - men det føltes veldig glissent på tribunene fra start. Vel, de som kom, fikk servert en iskald suppe første 45. Det var nervøst, fryktelig nervøst. Ikke hjalp Paul Nardi til heller, men sitt heller uvørne feltarbeid. Varane med førstetouch som en elefant. Toppscorer Burrell lekte gjemsel.

Traust og ikke mer
Det tok et kvarter før vi fikk kampens første hjørnespark. Vurderte et øyeblikk å notere Norrington-Davies sitt innlegg som en halvsjanse, men nei.
22 minutter, Birmingham fikk sin første dødballmulighet. Ingenting skjedde.
Det var rimelig traust, for å si det forsiktig. 2 lag som aldri fikk etablert noe spill, ingen rytme. Ingenting klikket.

Så etter 29 minutter kunne man ihvertfall klikke på kulepennen. En litt usannsynlig hodetennis duo i Saito og Smyth skulle tvinge fram kveldens første kvalifiserte redning!

Det nærmet seg heldigvis pause, men så plutselig et snev av deja vu. Smyth var for et øyeblikk Ian Holloway, Burrell tok rollen som Trevor Sinclair. Forsøket på å kopiere det legendariske brassesparkmålet fra 97 gikk bare nesten. Men til og med kommentatoren ble en smule nostalgisk.

Jimmy Dunne i svevet
Den påfølgende corneren endte i returrommet. Saito, over på høyre, slo et nydelig innlegg på bakerste stolpe. Der knuste kaptein Dunne både kollega Cook og Neumann i hodeduellen. 1-0! Helt ut av det blå. Selv Dunne så en smule overasket ut.

Man forventet et annet bortelag i 2.omgang. Vi la oss bakpå, men bortelaget kom liksom ikke. Så etter å ha ventet en ti minutters tid, fant vi ut vi kunne like gjerne angripe.
QPR fikk etablert et trykk, og vi fikk flere farlige innleggsituasjoner. Birmingham var uoppfinnsomme, ja direkte svake.
Etter 67 minutter entret Lyndon Dykes matten, og katastrofetankene kom naturligvis umiddelbart. Hva hadde vel vært mer typisk…osv.

Om 1.omgang var svak, så var den 2. oppløftende. Vi var oppofrende, gav ikke bortelaget fred. Dominerende, uten å skape nok.
Med 10 minutter igjen fikk vi endelig se Poku igjen. Stortalentet som takket nei til nettopp Birmingham i sommer. Skulle han sette spikeren i kisten?
Vi hadde full kontroll defensivt hele omgangen, men når klokken nærmer seg 90 så flytter laget som ligger under nesten instinktivt seg lenger frem i banen. En sluttspurt hører liksom med, kun for å plage nervene.

1-1
Innlegget gikk i retning Dykes, aiiii…Varane vant duellen. Pheew! Den påfølgende corneren gikk rett i mål. Men heldigvis kun 40% av ballen. Nardi med et tigersprang. Ødela skulderen. Kaos. På-kanten-av-stolen-opplegg.
Urokråka Gray skal man ikke slippe i boksen, det gjorde innbytter Kieran Morgan. Kom seg løs og slo et innlegg mot bakre. Norrington-Davies kikket seg ikke over skulderen og en fyr i rød drakt med 16 på ryggen satte ballen i mål bak en hjelpeløs Nardi.

Det var ikke Dykes, men det var vondt. Veldig vondt. Vi har sett og opplevd det før, kanskje et 100-tallsganger. 3 minutter på overtid, ai så bittert.

stephan.jpg
Siden århundreskiftet er det kun 3 QPR-managere som har klart 9 seire eller mer på sine 20 første seriekamper: Julien Stéphan (9), Michael Beale (9) og Neil Warnock (10). Kilde: @JTSupple. Foto: QPR FC

Enter Kieran Morgan
I motsetning til undertegnede, så la vi oss ikke ned for å dø. Rett i angrep og trykk! Heisann, øynet man et håp? Poku fikk ballen i beina. Innlegg? Nei, han var modig og utfordret. Birmingham fikk ikke klarert, Varane la den tilbake til Morgan på kanten av 16. Nå kom vel innlegget? Kone, Burrell, Dunne…alle sto klare. Neida, unggutten bare fyrte avgårde en rakett som selv en Bjarte Flem i glansdagene ikke kunne avverget. De sang i nettmaskene.

Morgan hoppet inn i R-block og kom ut igjen kun i underbuksene. I nordsjøen haglet det med kulepenner og annet kontorrekvisita, knestående under kontorpulten. Tenna i tapeten. Det er dette vi lever for. Dette!

Ay, caramba!

Kort oppsummert(jeg må legge meg nedpå); Vi fortjente alle 3 poengene, Birmingham fortjente null og niks.

Onwards and upwards og halleluja for vinnermål 6 minutter på overtid.