Det er gått ti minutter siden dommer Dowd løftet hendene i været og blåste for full tid. Å si at nervene er tynnslitt blir dagens understatement.
Alt jeg sitter igjen med er følelser som kan stå som en oppsummering av vår retur til Premier League, der jeg som supporter ikke er annet en rallende tulling som benytter et tastatur for å finne tilbake til fornuften igjen.
Og alt sammen på grunn av et tøvete frispark, forårsaket en av de merkeligste spillerne jeg har sett i en QPR-drakt. Skal komme tilbake til ham senere.
Jeg er drita lei av å ha forhåpninger. Drita lei av spillere, klubbledere, og direktører. Gjennom to sesonger har de bablet en form for propaganda som får Kim Jung-Un og hans Nord-Koreanske koryfeer til å fremstå som skytsengler for ekte demokrati.
Glem det klassiske kampreferatet. For det kan dere værsågod lese et annet sted. Her er noen lenker:
ITV
Lykke til.
Fotballharakiri på eget gress
Det er fullt forståelig at et lag under streken spiller nervøst i sesongens siste fase. Det er ikke forståelig at en erfaren stayer som Bobby Zamora velger å ta en Eric Cantona og kjøre kungfu-tackling inn i øret på en motspiller. Hva i helvete tenkte du på der Zamora???
Stephane Mbia har jeg nevnt før. I dag kjørte han nok en gang sitt faste sceneshow etter å ha blitt tacklet.
Rulling, armbevegelser etc tydet på innertier fra en treffsikker Taliban-kriger godt gjemt øverst under tribunetaket. Etter et par minutters Roald Dahl-historier fra QPRs fysiofolk, kom han innpå igjen. Hvem som plukket ut rifleprosjektilet av denne skrullingen sier historien mindre om.
Greit, jeg skal gi Mbia kred for mye god defensiv jobbing i vinter. I tillegg ble han mannen som førte opp kontringen og la pasningen til Loïc Rémy.
Og selvsagt ble han mannen som fullstendig hodeløst forårsaket frisparket som tok tre poeng ut av hendene våre.
Adel Taarabt vil for alltid være en lysende stjerne på min egen QPR-himmel. Men det han gjorde på frisparket vil heller aldri bli glemt, fordi konsekvensene blir så store.
Lurt trill rundt
Jeg var en av mange QPR-fans som var på gråten da det engelske fotballforbundet valgte å ikke trekke oss for poeng en viss dag i mai 2011.
Det slo meg at dvalen var over. Endelig tilbake i det gode selskap. Pengesterke eiere, tradisjoner etc. Greia er at vi har gått fra asken til ilden, via Warnock, H#"!!s og nå Redknapp.
Vi var en klubb som pådro oss sympatierklæringer fra andre lags supportere, rett og slett fordi vi var en likanes gjeng. Flotte drakter, herlig klubbnavn og en erkeengelsk og kompakt fotballstue i Vest-London. Slikt kan vi leve med, til tross for at deler av ovenpå-og-ned-svadaen kommer fra sofasupportere som aldri har sett motgang i sin unge/ikke fullt så unge fotballtilværelse.
Utskjelt av alle
Slik er det ikke lenger. Innkjøpspolitikken har gjort oss til avskum i andre fotballsupporteres øyne.
Isolert sett driter jeg en lang marsj i dette. Men kombinasjonen av tingene jeg allerede har nevnt, slår på en dag som dette inn med full tyngde.
Joda, vi spiller fremdeles i Premier League, og matematisk sett kan mye ennå skje. Det er selvsagt en mulighet for at vi vinner våre resterende seks kamper, der jeg er fullt kapabel til å avlevere et ukjent antall linjer svart humor om realismen i akkurat det.
Jeg ser bare ikke den muligheten i mine imaginære og loslitte tarotkort.
Til tidenes optimist, framsnakker, QPR-supporter, og stifteren av qpr.no - Rune Semundseth, om du leser dette:
Sorry! Er bare så utrolig skuffa, og måtte bruke tastaturet for å få det ut.
Fakta
QPR-Wigan 1-1 (0-0)
Mål: Q: Rémy 85. W: Maloney 90+4
Rødt kort: Zamora 25
QPR: Cesar, Bosingwa, Samba, Hill, Traore (Onuoha 46), Townsend, Jenas, Mbia, Hoilett (Taarabt 56), Rémy, Zamora.
Ubenyttede reserver: Green, Park, Granero, Ben Haim.
Tilskuere: 16,658
