Av DAG HÅKON HELLEVIK
På pluss-siden noterer vi likevel at det ble null i protokollen den andre veien også, at vi plukket enda et hardt tiltrengt poeng og at vi tross alt tråkker vannet på oversiden av streken.
Dessuten skader det ikke å gå inn i landskamppausen etter enda en kamp hvor vi faktisk var best. Ikke så mye bedre at 0-0 oppleves som et landeveisrøveri på nivå med WBA-matchen på Loftus nylig, men godt nok til at vi kan se frem til de åtte siste seriekampene med et minimum av optimisme.
Vi hadde en stor sjanse i hver ende av kampen. Den første kom da hjemmeforsvarer Dan Ballard mottok et utspill fra egen målvakt nær sidelinjen, og i et sinnsvakt øyeblikk la en tversoverpasning til Lucas Andersen midt foran mål. Dansken rakk å skyte, men ikke før kattekeeper Anthony Patterson i vill panikk hadde rukket hjem igjen til bakre stolpe.
Resten av omgangen gikk med til å trille ball og til å holde hjemmelaget fra livet, og til å registrere hvordan et og annet skudd fra Chris Willock og Ilias Chair holdt god avstand fra stengene. Vi presset og hadde vunnet kampen klart dersom tre cornere fortsatt ga straffe, men vi er nå mer enn 80 prosent ferdige med en sesong hvor en QPR-corner knapt har resultert i et eneste skudd på mål, og i alle fall ikke i scoring!
Ikke det at hjemmelaget var særlig mye bedre. De skapte én svett situasjon tre minutter før sidebytte hvor våre gutter rotet det til i et risikabelt forsøk på å småspille seg ut av en trang situasjon i eget felt, men det endte uten at vertene kom til en kvalifisert avslutning. Det nærmeste hjemmelaget kom var et par lumper som endte oppå nettaket eller på toppen av tverrliggeren. Et av dem kom fra midtstreken, men Begovic var ikke lengre ute i feltet enn at han rakk tilbake og hadde brukbar kontroll. Sunderland feiret avslutningen av omgangen med å blåse et frispark fra halvfarlig posisjon 10 meter over og utenfor, et greit bilde på begge lags angrepsspill så langt.
Var første omgang fattig på sjanser så var andre omgang nærmest tom. Begge lag spilte hektisk og nervøst, men QPR-fansen kunne fortsatt telle pasninger og ballberøringer og mene at vi hadde en slags dominans. Med trykk på «en slags». Etter å ha sovet oss igjennom de første 20 minuttene etter pause våknet vi litt da Sinclair kom på. Han kom seg forbi siste forsvarer ved et par anledninger og fikk levert et par skudd fra en skrå indre høyre posisjon, men uten at verken ballplasseringen eller skuddstyrken var all verden. Det var imidlertid mer enn hva Lyndon Dykes hadde klart på sine 65 minutter før byttet ble gjort, så det var absolutt en endring til det bedre.
Sinclair sto imidlertid bak den siste av de to store sjansene vi klarte å produsere! I minutt 87 løp han fra ex-RBKér Leo Hjelde, og fra linja la han glimrende tilbake til Chris Willock som kom uforstyrret bakfra og skjøt hardt og lavt. Også denne gangen rakk imidlertid Patterson å få kroppen tidsnok ned. Situasjonen var kampens største sjanse, og redningen kampens største prestasjon. Sinclair fortsatte riktignok å komme i farlige posisjoner, men i QPRs siste angrep for dagen valgte han å skyte selv i stedet for å forsøke å finne en bedre plassert Paul Smyth. Skuddfoten til Sinclair Armstrong er, som vi dessverre har erfart litt for ofte, ikke av samme kvalitet som resten av muskelmassen hans.
Vi sitter tilbake med en halvtung tja-følelse. Vi tar et bortepoeng, vi har en liten stripe luft mellom oss og nedrykksstreken, vi holder nivået defensivt, vi var heldige med de andre resultatene for dagen og vi har fortsatt bare to tap på de siste 11 ligakampene. Marti Cifuentes har fått skikk på en forsvarsrekke som jevnt over holder motstanderne godt fra livet, selv om de to hjemmekampene i forrige uke var eksempler på det motsatte. Duoen Colback/Hayden var en ny variant fra start på defensiv midtbane, og det funket det også.
På medaljens bakside kan vi imidlertid lese at vi lot Sunderland ta sitt første poeng etter seks strake tap, at vi står med ett poeng og null scoringer på to kamper mot to svært svake motstandere, og at hjemmeformen vår er så elendig at bortepoengene er noe vi sårt trenger og ikke en velkommen bonus.
Fremover på banen har lite endret seg. Det spiller knapt noen rolle hvem i femkløveret Willock/Smyth/Dykes/Frey/Armstrong som starter på banen eller på benken. Chair og Andersen er de eneste vi sitter og gleder oss litt over, men den nest siste ballen skapte knapt nok målsjanser. Sinclair Armstrong viste enda en gang at han kan løpe igjennom en murvegg, men ballkontrollen hans når han kommer ut av veggen på den andre siden er tre av fire ganger under pari. Men han er bedre enn Lyndon Dykes, det skal han ha.
Neste kamp er mot bunnkollega Birmingham. Den må vi bare vinne! Hørt den leksa før eller...?
Sunderland – QPR 0-0
Lørdag 16. mars 2024
Begovic, Dunne, Cook, Clarke-Salter, Paal, Colback, Hayden (Field 84'), Willock, Andersen (Smyth 84'), Chair (Hodge 63'), Dykes (Armstrong 64')
Gule kort: Dunne, Willock
